Litografisk trykk bygger på prinsippet om at olje og vann ikke blandes. Bildeområdene på platen er oleofile (tiltrekker blekk) og hydrofobe (avviser vann), mens de ikke-bildende områdene først må absorbere vann for å bli hydrofile og blekkavvisende. Et kjennetegn ved offsettrykk er at det bruker en indirekte trykkprosess, der fargereproduksjonen oppnås ved overføring av blekkpunkter. Å beherske blekk-vann-balansen er avgjørende for å sikre normal overføring av trykket, blekkfargens dybde, nøyaktig register, tørking av trykket og for å hindre blekksmitting. Derfor er forståelse og kontroll av blekk-vann-balansen nøkkelen til jevn trykkvalitet. En dyktig trykker bør ikke bare forstå forholdet mellom blekk og vann, men også være god til å håndtere teknikkene og det viktigste ved blekk-vann-balansen.

1. Forholdet i blekk-vann-balansen

Blekk-vann-balansen innebærer å justere tilførselen av fuktemiddel ved en bestemt hastighet og trykk, og holde vanninnholdet i det emulgerte blekket mellom 15 % og 26 %. Denne balansen danner et lett emulgert vann-i-olje-blekk (W/O), der en minimal vannmengde motvirker blekket på platen.

Det viktigste ved blekk-vann-balansen er kontrollen av både fuktemiddelet og blekket. Fuktemiddelet består av vann og overflateaktive stoffer. Det må fukte platen tilstrekkelig, gi rengjøringsevne og holde en stabil pH slik at platen ikke blir tilsmusset.

1.1 Fuktemiddelets rolle
  1. Det danner en jevn vannfilm på de ikke-bildebærende områdene av platen for å hindre at blekk overføres dit og for å unngå tilsmussing av platen.
  2. Elektrolyttene i fuktemiddelet reagerer kjemisk med de blottlagte metallområdene på platen som følge av slitasje, og danner kontinuerlig et nytt hydrofilt lag som opprettholder hydrofilien i de blanke områdene.
  3. Det kontrollerer temperaturen på blekket på platen. Moderne trykkpresser går med stadig høyere hastighet, og blekket varmes opp under overføringen, noe som øker flyteevnen og gir punktvekst. Fuktemiddelet må derfor bidra til å senke temperaturen på blekkvalsene og blekket når det er i kontakt med platen og fargevalsene.
  4. Det sikrer at bildeområdene verken utvider seg eller trekker seg sammen, og opprettholder den relative posisjonen mellom bilde- og ikke-bildeområder gjennom hele trykkprosessen.
Blekk består vanligvis av pigmenter, fyllstoffer, bindemidler og hjelpestoffer. Ved valg av blekk er det viktig å vurdere dets reologiske og optiske egenskaper.

Blekkets reologiske egenskaper er hovedkriteriet for å vurdere om det har god trykkeytelse. Disse egenskapene bestemmes i stor grad av bindemidlet, men kan finjusteres med hjelpestoffer. Sentrale indikatorer for blekkreologi er viskositet, klebrighet, tiksotropi, flytegrense, viskoelastisitet og flyteevne. Forståelse av disse indikatorene er avgjørende for å velge riktig blekk til ulike trykkbehov.

Blekk og vann må sameksistere på plateoverflaten i balansert tilstand for å sikre at det trykte bildet får maksimal blekkdekning med klare, mettede farger og skarpe punkter. Samtidig må de ikke-bildebærende områdene forbli rene. Denne balansen krever justering av vann- og blekkmengden under produksjonen.

Mørkheten eller lysheten i det trykte bildet påvirkes ikke bare av blekkmengden, men også av vanntilførselen og blekk-vann-balansen. Øker vanntilførselen, blir bildet lysere. Reduseres vanntilførselen, blir bildet mørkere. Både blekk- og vannjusteringer påvirker derfor bildetettheten. Justeringer bør gjøres ut fra faktiske trykkforhold, men økt blekktetthet bør ikke oppnås ved bare å redusere vanntilførselen, da dette bryter balansen og kan gi tilsmussede trykk i ikke-bildeområdene.

Det er viktig å unngå situasjonen med både overskudd av vann og blekk. Når det er for mye vann og trykket virker lysere, skaper det en ond sirkel å øke blekktilførselen i stedet for å redusere vannet, noe som fører til trykkfeil som overforbruk av vann og blekk og gjør prosessen ukontrollerbar.

Erfarne trykkere holder vanntilførselen på et minimum mens de sikrer at platen ikke blir tilsmusset. Ved å opprettholde en stabil balanse mellom blekk og vann oppnås jevn blekktetthet gjennom hele opplaget. Prinsippet «lite vann, tykt blekk» fremheves ofte. «Lite vann» viser til den minste vannmengden som kreves for å holde platen ren, mens «tykt blekk» bare kan oppnås med minimalt vann. Overskudd av vann gir blekkemulsjon, og blekklaget kan da ikke forbli tykt.

2. Faktorer som påvirker blekk-vannbalansen

Flere faktorer kan forstyrre blekk-vannbalansen under trykking, som maskinstopp, endringer i omgivelsestemperatur og luftfuktighet, presshastighet, blekktype, papirkvalitet og platemateriale.

  1. Stabil maskinhastighet: Maskiner må holde jevn hastighet. Variasjoner i hastighet kan gi problemer med blekk-vannbalansen. Høyere hastighet krever mindre vann, mens lavere hastighet krever mer.
  2. Stabil temperatur og luftfuktighet: Temperatur endrer blekkets viskositet og flyt. Høy temperatur øker vanndampingen og krever mer vann. Høyere luftfuktighet reduserer fordampingen og krever mindre vann.
  3. Blekkets egenskaper: Blekkets vannmotstand avgjør hvor mye vann som absorberes. Blekk med sterk vannmotstand krever mindre vann.
  4. Papirets egenskaper: Grovt, porøst papir absorberer mer vann og blekk, mens glattere, tettere papir krever mindre av begge.
  5. Platetype: Ulike plater har ulik vannholdende evne, noe som påvirker hvor mye vann som trengs.
  6. Størrelse på bildeområdet: Større bildeområder krever mer vann og blekk.
  7. Fuktevæske: pH-verdien i fuktevæsken bør være stabil mellom 4,5 og 5,5.
  8. Korrekt trykkjustering: Presist trykk på valser og sylindere er nødvendig for å opprettholde blekk-vannbalansen.

3. Identifisering av vannivåer

Før trykking kan operatørene anslå vannmengden ut fra forholdene, men må vurdere vannivået kontinuerlig under produksjonen. Vanlige metoder er visuell vurdering av platens reflektivitet. Operatørene sjekker også etter:

  1. Blekk som virker blekt og grovt.
  2. Vanndråper på blekkvalsene eller fargekassen.
  3. Vedvarende fukt på platen etter et langt stopp.
  4. Hule eller bølgete trykkpunkter.
  5. Svake eller bølgete trykkkanter.
  6. Vannmerker på gummiduken.
  7. Tydelige fargeforskjeller i blekket etter et stopp.

4. Virkninger av dårlig blekk-vannbalanse på trykkvaliteten

Feil blekk-vannbalanse kan gi problemer som feilregister, fargeunøyaktigheter og defekter som «ghosting» eller «blurring».

  1. Påvirker register: For mye vann får papiret til å utvide seg, noe som gir registerfeil ved flerfargetrykk.
  2. Blekkemulsjon: Overemulgert blekk forstyrrer blekkoverføringen og påvirker produktkvaliteten.
  3. Lys blekkfarge: For mye vann reduserer pigmentkonsentrasjonen og gir matte trykk.
  4. Skittent eller uskarpt trykk: For mye blekk eller vann gir smøring og uklare trykk.

5. Tips for å opprettholde blekk-vannbalansen i produksjonen

Operatørene bør sørge for:

  1. At vannvalsene er tilstrekkelig fuktet før trykking.
  2. At vann- og blekktilførselen stopper når maskinen går på tomgang.
  3. At nylig monterte fuktevalser er riktig forberedt.
  4. At blekket ikke er for tynnet ut.
  5. At vannvalsene er rene.
  6. At trykket på blekk- og vannvalsene er riktig justert.
Oppsummert er det avgjørende å opprettholde blekk-vannbalansen for å produsere trykk av høy kvalitet og sikre en problemfri produksjon.