I fargetrykk bruker man vanligvis fire farger: gul, magenta, cyan og svart, som trykkes i en bestemt rekkefølge. Teoretisk finnes det 24 ulike fargerekkefølger med disse fire fargene, og alle skal gi tilfredsstillende resultater. Ulike rekkefølger kan likevel gi varierende fargevirkning på det trykte materialet. En rasjonell fargerekkefølge forsterker fargene, gjør bildet nærmere originalen og kan gi bedre klarhet og dybde. I tillegg beskytter den papirflaten, øker produktets glans og letter passformen. Dette er spesielt viktig i fargetrykk, særlig i emballasje, når man bruker mer enn fire farger, spesialfarger eller heldekkende flater.

I fleksotrykk bruker fargeplatene ofte dekktfarger, og vannbaserte blekk har vanligvis lavere gjennomsiktighet. Når man bestemmer passformen for fargeplatene, må man derfor vurdere om de overlappende fargene oppfyller originalens krav og gir god passform, siden dette direkte påvirker produktkvaliteten. Fargerekkefølgen bestemmes hovedsakelig av originalens utforming og valgt platefremstilling, men kan også variere med produktegenskaper og prosesskrav.

Generelt bestemmes fargerekkefølgen i fleksotrykk av følgende faktorer:

  1. Blekk med sterk dekkeevne skal trykkes først. Vanligvis trykkes lyse farger først, deretter mørkere farger.
  2. Ved trykk av flere farger uten mørk kontur skal den mørke konturen trykkes først.
  3. Hvis en mørk farge skal dekke kantene av bildekonturen for å fjerne fargekanter, må den trykkes sist. Hvis denne mørke fargen også brukes som passmerke, kan den delvis trykkes først og deretter passes med de andre fargene, med den mørke konturen trykkes sist.
  4. Bildets hovedfargetone legges vanligvis til å trykkes sist.
  5. For bilder med både halvtoner og heldekkende dekktfarger skal halvtoner og dekktfarger trykkes separat for å justere trykket og bruke ulike blekk, slik at trykkvaliteten sikres.

I trefargetrykk er den vanlige fargerekkefølgen: cyan, magenta, gul, med dekktfargetettheter rundt 1,6 for cyan, 1,4 for magenta og 1,2 for gul.

Deretter ser vi på et viktig bruksområde for fleksotrykk: fargerekkefølgen i trykk på plastfolieemballasje.

Trykk på plastfolieemballasje starter vanligvis med et hvitt blekk som base for å forsterke andre farger. Denne metoden har flere fordeler: for det første har hvitt blekk best affinitet til polyolefinfilmer (PE, PP), noe som gir sterk vedheft; for det andre reflekterer hvitt alle farger, slik at de trykte fargene blir mer intense; for det tredje gjør det blekklaget tykkere og gir trykket mer dybde og dimensjon.

Fleksotrykk på plastfolieemballasje kan deles inn i innertrykk og overflatetrykk. Innertrykk bruker en speilvendt plate for å overføre blekk til innsiden av en gjennomsiktig film, slik at bildet blir riktig på filmens utside. Overflatetrykk har motsatt fargerekkefølge. For overflatetrykk er den vanlige rekkefølgen: hvit, gul, magenta, cyan, svart. For innertrykk er den: svart, cyan, magenta, gul, hvit.

Sammenlignet er innertrykte materialer lysere, mer fargerike, falmer ikke, er fuktbestandige, slitesterke, holdbare, langvarige, kleber ikke og brekker ikke. Siden blekket er trykt på innsiden av filmen (mellom to filmlag), forurenser det ikke de pakkede varene og oppfyller hygienekrav.

Fleksotrykkmaskiner er flerfargetrykkmaskiner som bruker vått-på-tørt-overlegging med minst seks farger, vanligvis ti, og kan nå opptil tolv farger, inkludert UV- og infrarød glans. De trykte produktene består hovedsakelig av dekorativt trykt materiale med tekst, bilder, halvtoner og dekktfarger, og noen krever metallblekk og glans. Fargerekkefølgen i fleksotrykk er derfor svært fleksibel. Når man bestemmer fargerekkefølgen, må man analysere spesifikke produktkrav for å oppnå best mulig rekkefølge. For eksempel kan halvtoner trykkes først, deretter dekktfarger, så metallblekk og til slutt glans. I noen tilfeller, hvis blekkfargen er for mørk og valsegravyren ikke kan gi nødvendig tykkelse, kan fargen måtte trykkes på nytt med en annen enhet. Rekkefølgen for firefargede halvtoner bør ikke endres vilkårlig. For spesialfargetrykk er hovedregelen å trykke lysere farger først for å forsterke lysstyrken til de mørkere fargene når de legges over. For spesialfarger som trykkes med overleggsmetoden, bør sekundærfargen trykkes først, deretter primærfargen.