De viktigste metodene for å kontrollere gråbalanse i trykk inkluderer gråbalansekurven, gråskalaen, gråbalansetestkartet og G7-metodikken. I avsnittet nedenfor sammenlignes gråbalansekurven, gråskalaen, gråbalansetestkartet og G7-prosessen med hensyn til deres tilnærminger til gråbalansekontroll.

Gråskala

Den mest brukte metoden for å vurdere gråbalanse i trykk er gråskalaen. Den trykkes sammen med bildet ved hjelp av gul, magenta, cyan og svart blekk. Ved å observere gråskalaen kan operatører overvåke og justere tonereproduksjonen og trykkeegenskapene til fargebilder. Enhver faktor som påvirker reproduksjonen av nøytralgrått, vil uunngåelig påvirke tonereproduksjonen i fargebilder.
For å oppnå nøyaktig fargereproduksjon må trykkere derfor justere dekningsgraden for rasterpunktene til de tre primærfargene i prosessblekket basert på de faktiske blekkegenskapene. Når de tre blekkene overtrykkes riktig, skal de produsere nøytrale gråtoner med riktig lyshetsnivå. Opprettholdelse av denne riktige balansen er avgjørende for fargereproduksjon av høy kvalitet.

Gråbalansetestkart og trefarget gråkontrollstripe

I produksjon kan gråbalanse også overvåkes ved hjelp av gråbalansetestkart og trefargede gråkontrollstriper.
Den trefargede gråkontrollstripen kombinerer en nøytralgrå produsert ved overtrykk av cyan, magenta og gul blekk (50C, 39M, 39Y) med en nøytralgrå trykt kun med svart blekk (50K). Begge trykkes side ved side.
Gråtonen produsert av 50K fungerer som en visuell referanse. Ved å sammenligne de to kan operatører raskt og intuitivt vurdere gråbalanseytelsen til digitaltrykk og gjøre nødvendige justeringer.

Etter visuell vurdering av den trefargede gråkontrollstripen brukes ofte et gråbalansetestkart for ytterligere verifisering. Et kolorimeter brukes vanligvis. For hvert tonenivå av grått er vurderingskriteriet at de målte a- og b-verdiene skal være så nær null som mulig. De målte dataene for hvert grånivå sammenlignes med de tilsvarende standardverdiene for å bestemme den nåværende gråbalanseytelsen til digitaltrykksystemet.

Metodene som er nevnt, representerer de tradisjonelle teknikkene som brukes for å kontrollere gråbalanse i trykkprosesser. Blant disse er gråskalaen fortsatt det mest utbredte og praktiske verktøyet i rutineproduksjon på grunn av sin enkelhet, pålitelighet og direkte visuelle tolkbarhet.