3D-trykk, også kjent som stereoskopisk trykk, viser vanligvis til stereolitografisk trykk. Det bruker et prinsipp som simulerer den romlige forskjellen menneskeøyne oppfatter, og registrerer piksler fra ulike vinkler og dybder på lysfølsomme materialer. Ved hjelp av ristmaterialer gir det en tredimensjonal effekt eller til og med virtuell virkelighet på et todimensjonalt bilde. Med denne metoden kan folk oppleve gleden ved å se tredimensjonale bilder direkte med øynene, uten hjelpemidler. Som med tredimensjonale stereogrammer viser ikke 3D-trykte materialer en tredimensjonal effekt på en dataskjerm. Etter trykking kan man imidlertid se en tredimensjonal effekt uten stereobriller, takket være ristmaterialets spesielle egenskaper.
Tidlige bilder var i svart-hvitt (monokromt), og senere utviklet de seg til farger. I dag legges det større vekt på 3D-trykk og til og med virtuell virkelighet. Teknologien for å gjøre om flate bilder til tredimensjonale ble introdusert for over 30 år siden, men var begrenset av materialer og uløste nøkkelteknologier. Derfor kunne den bare brukes på små områder og oppnå maksimalt fire lag med pseudo-3D (3D-trykk), slik man ofte ser i animasjoner laget med bilderforskyvningsteknikker.
For å vise dybde i tynnplate-trykk eller skape magiske animasjonseffekter brukes i dag ristplater til trykking. Holografisk laserfilm kan ikke gjengi ekte farger. Internasjonalt er den mest brukte risten i dag PET-søylerist. PET har fordeler som høy gjennomsiktighet, moderat hardhet og biologisk nedbrytbarhet, noe som gjør det mer egnet for bretting av esker og gir klarere bilder sammenlignet med PP. For å oppnå ønsket bildeoppløsning brukes vanligvis en rist på 100 til 161 linjer (antall ristestriper per tomme). Emballasjeesker bruker vanligvis en rist på 75 linjer.
Ristetrykk stiller høye krav til forlags- og trykkutstyr, samt betydelig profesjonell erfaring hos fabrikkpersonalet for å designe og trykke klare og estetisk tiltalende tredimensjonale bilder eller animasjonsbilder.
I dag brukes tredimensjonale emballasjeesker, tredimensjonale plastplater og tredimensjonale ristplater laget av giftfrie, harmløse, resirkulerbare og miljøvennlige PET-materialer i stor utstrekning til tredimensjonal anti-forfalskning og estetisk tiltalende emballasje for produkter som sigaretter, alkohol, kosmetikk og legemidler. De brukes også i ulike felt som reklame, plakater, bryllupsfotografi, skrivesaker, kalendere, ulike kort, postkort, hengelaper og handleposer. 3D-teknologi kan tilpasses ulike områder som politikk, økonomi, militære anliggender, vitenskap, kultur og kunst, og dekker det globale økonomiske og sosiale behovet.
3D stereoskopisk pregingsteknologi
3D stereoskopisk pregingsteknologi er en ny tredimensjonal trykketeknologi som skaper spesielle tredimensjonale effekter med en serie striper, ikoner, varemerker og andre mønstre. Dybdeskarpheten kan kontrolleres vilkårlig, og man kan til og med lage superdybdebilder.
På grunn av de strukturelle egenskapene til den tredimensjonale søyleristen kan tradisjonell tredimensjonal trykketeknologi og trykkutstyr, uansett hvor avansert det er, ikke overvinne fenomenet med brå endringer i det tredimensjonale bildet. Selv med presis kontroll av tredimensjonal trykketeknologi kan det fortsatt være 2 til 6 brå endringer i bildet. Hvis den tredimensjonale trykketeknologien ikke er god nok, vil flimrepunktene bevege seg rundt i bildet, noe som er den grunnleggende årsaken til at mange føler seg svimle når de ser på tredimensjonale bilder.
Uansett hvor utsøkt det trykte bildet er, vil det påvirke produktets image i noen grad hvis det forårsaker ubehag for forbrukerne på grunn av den tredimensjonale trykketeknologien. Nå, med bruk av 3D stereoskopisk pregingsteknologi, elimineres ikke bare svimmelhet, men produktets kvalitet forbedres også, noe som tiltrekker forbrukere og fungerer som et visst anti-forfalskningsmiddel.
Den største forskjellen mellom 3D stereoskopisk pregingsteknologi og tradisjonell tredimensjonal trykketeknologi er fraværet av brå endringer og flimring i den tredimensjonale effekten. Bildet har en tredimensjonal effekt fra enhver vinkel, men uten flimrepunkter. Med andre ord er det behagelig å se fra enhver vinkel uten flimring, noe tradisjonell tredimensjonal trykketeknologi ikke kan oppnå.
Enkelt sagt skaper tredimensjonal trykking en følelse av tredimensjonalitet på en flat overflate, slik at bildet virker levende og nesten innen rekkevidde. På grunn av denne egenskapen har det alltid hatt en viktig posisjon i trykkindustrien siden det ble introdusert på markedet, og mange felt bruker tredimensjonale trykkprodukter. Det nye, unike og realistiske uttrykket gjør det minneverdig, og lar flere bedrifter effektivt markedsføre produktene sine.
Prinsippet for tredimensjonal trykking er å simulere avstanden mellom menneskeøyne. Ved å fange bilder fra forskjellige vinkler av venstre og høyre øye, registrere venstre og høyre piksler på lysfølsomme materialer og se på dem, ser venstre øye venstre piksler og høyre øye høyre piksler. Produkter laget etter dette prinsippet kalles tredimensjonal trykking. Tredimensjonal trykking kan gjengi objekter realistisk, og siden originalmanuset er designet eller fotografert landskap, velges vanligvis kobberplatetrykkpapir av høy kvalitet og varmebestandig blekk for trykking. Derfor er glansen god, fargene er klare, de falmer ikke lett, og den trykte overflaten er dekket av et lag med konkav-konveks sylindrisk rist, noe som gir mulighet for direkte visning av panoramabilder i tre dimensjoner, blant annet. Effekten av tredimensjonale bilder må demonstreres ved hjelp av visningsteknologi. Her refererer tredimensjonal visning til gjengivelse av tredimensjonal romlig informasjon i bilder, som er en annen grunnleggende betingelse for å oppnå tredimensjonalt syn. Det er hovedsakelig to metoder for å oppnå tredimensjonal visning: toveis visning og flerveisvisning.
Siden originalmanuset til den tredimensjonale trykkingen består av tett arrangerte piksler, må det etter plategjøring og trykking kompounderes med en ristplate. Derfor må man ved valg av ristevinkel ikke bare vurdere moirémønsteret som dannes mellom ristplatene, men også moirémønsteret som dannes av vinklene til hver rist og pikselinjene og ristplateinjene. For eksempel er det ikke egnet å velge 0 grader i tredimensjonal trykking fordi de horisontale ristelinjene er mest tydelige, og 0 grader er ortogonale til pikselinjene og ristelinjene, noe som forstyrrer bildets klarhet og dybde. I tredimensjonal trykking er vinklene for cyan- og svartplater de samme, bestemt av deres egenskaper. Siden tredimensjonale trykkprodukter må kompounderes med plastplater, og de fleste av disse ristplatene har en viss grad av gråtoner, trengs det ved bruk av en fin 300-linjers rist bare omtrent 85 % til 90 % eksponering under plategjøring; ellers er det utsatt for plateuskarphet, og det er nødvendig å øke blekkmenge i de mørke toneområdene for å oppnå 90 % til 95 % effekt. Derfor er fargeblekktettheten for tredimensjonal trykking høyere enn for flat firefargetrykk. Generelt for flat offsettrykk: Y: 1-1,1, M: 1,4-1,5, C: 1,5-1,6; for tredimensjonal trykking: Y: 1,33-1,35, M: 1,31-1,33, C: 2. Hvis trefargeblekkoverlegg nærmer seg nøytralgrått, er det for å redusere feilen forårsaket av det fjerde overlegget ikke nødvendig å trykke en svartplate igjen, og samme vinkel kan brukes for både cyan- og svartplater for fleksibel kontroll. Under småformat kontinuerlig eksponering kan temperaturen til eksponeringslyskilden forårsake filmsvinn, noe som resulterer i endringer i risteavstanden mellom for- og bakopptakene, og påvirker trykkorienteringsnøyaktigheten. Derfor er det ideelt å bruke en kontinuerlig film sammensatt av delfargefilmer for eksponering. Når man kopierer positivet, er det nødvendig å ha en linjefilm som er tett tilpasset filmen og den lysfølsomme filmen, inkludert samme moiréavstand. Fototypsettingsplater med god uttrykksevne bør brukes til plategjøring. Trykkmetoden som velges for tredimensjonal trykking må sikre at den tredimensjonale følelsen ikke går tapt på grunn av trykking, at overleggsnøyaktigheten er god, og at den egner seg for masseproduksjon. For flat offsettrykk: plategjøring, trykkoverleggsnøyaktighet og trykkutholdenhet er relativt gode, de trykte produktene har en bedre tredimensjonal følelse, plategjøringen er stabil, og masseproduksjon er mulig; fotogravyr: plategjøring og trykkoverleggsnøyaktighet er ikke gode, men trykkutholdenheten er relativt god, de trykte produktene har en god tredimensjonal effekt, men flerfargetrykkseffekten er ikke god; kollotypi: plategjøringsmoduleringen er ustabil, trykkutholdenheten er lav, trykknøyaktigheten til de trykte produktene er relativt god, den tredimensjonale følelsen er bedre, men den egner seg ikke for masseproduksjon. Tredimensjonal trykking bruker vanligvis flat offsettrykkteknologi. Kvaliteten på tredimensjonal trykking har stor innvirkning på den visuelle effekten av tredimensjonale bilder. På grunn av ristens fokusering og hindrende effekter kreves klare ristelinjer og nøyaktig overlegg, med en fargeregistreringsfeil på ikke mer enn 0,02 mm, og blekket må være rent og ikke lett falme. Høy presisjon firefargetrykkpresser brukes til trykking, og registreringslinjene må konvergere strengt. I tillegg må verkstedet ha konstante temperatur- og fuktighetsforhold. Sammenlignet med betingelsene ovenfor bruker tredimensjonale fotografier vanligvis offsettrykkplategjøringsmetoder. Filmen til det fotograferte tredimensjonale bildet blir elektronisk fargeseparert eller direkte ristet.
Hovedforskjellen mellom materialene som brukes i tredimensjonal trykking og de som brukes i flattrykk, er bruken av ristmaterialer. Ristplatematerialer inkluderer hovedsakelig harde plastiske tredimensjonale ristplater og myke plastiske tredimensjonale ristplater. Harde plastiske tredimensjonale ristplater er laget av polystyrenråmateriale som er bearbeidet ved sprøytestøping til konkav-konvekse sylindriske ristplater. Polystyren er fargeløst og gjennomsiktig (gjennomsiktighet når 88 %-92 %), med brytningsindeks 1,59-1,6. Det er ikke strekkbart og brennbart. Den høye brytningsindeksen gir det god glans. Bearbeiding av gjennomsiktig plast gir dobbeltbrytende spenning, optiske effekter. Strekkfastheten er 3,52-6,33 MPa, bøyestyrken er 6,12-9,84 MPa, og varmedistorsjonstemperaturen er 70 °C-98 °C. Polystyrens kjemiske egenskaper inkluderer motstand mot visse mineraloljer, organiske syrer, alkalier, salter, lavere alkoholer og deres vandige løsninger. Det mykner etter angrep av hydrokarboner, ketoner og høyere fettsyrerester og løses i aromatiske hydrokarboner og monomerer som toluen, xylen og styren. I noen tilfeller kan graden av angrep fra kjemiske reagenser på polystyren reduseres ved gløding og spenningsavlastning. Myke plastiske tredimensjonale ristplater bruker hovedsakelig polyvinylkloridsubstrater presset til myke plastiske tredimensjonale ristplater av metallristtromler eller ristplater. Polyvinylklorid er en polymerforbindelse laget ved polymerisering av kloretylen og er vanskelig å brenne. Selv om både polyvinylklorid og polyetylen er melkehvite, kan polyvinylklorid gjøres til fargeløse, gjennomsiktige, blanke filmer og filmer med ulike mykheter i henhold til innholdet av myknere. Dette materialet er også svært motstandsdyktig mot pulsvarmeforsegling, høyfrekvent varmeforsegling og liming. Polyvinylklorids kjemiske egenskaper inkluderer god motstand mot kjemisk korrosjon, men dårlig termisk stabilitet og lysbestandighet. Det begynner å bryte ned hydrogenklorid ved 140 °C, så stabilisatorer må tilsettes under produksjonen. Klorinnholdet i polyvinylklorid er 56 %-58 %, og lavmolekylært polyvinylklorid er løselig i ketoner, estere og klorerte hydrokarbonløsningsmidler. Høymolekylært polyvinylklorid er mindre løselig.
Trykkunnskap
