Trykkvalitet avgjøres sjelden av én dramatisk feil. Den avgjøres av en lang liste små variabler, og to av dem dominerer: hvor mye en rasterpunkt vokser mellom fil og ark, og hvordan fargen oppfører seg på papiret den treffer. Alt annet, fra linearisering av platen til fuktevannsinnstillinger, virker enten for eller mot disse to.

Metoden som beskrives her, er bevisst lite glamorøs. Et densitometer brukes til å lese et standard trykt testskjema, avlesningene behandles med etablerte formler, og resultatene brukes til å sette tall på to faktorer som vanligvis diskuteres med adjektiver. Når punktforstørrelse og fargeegnethet uttrykkes som kurver og indekser, blir diskusjonen om kvalitetskontroll en diskusjon om toleranser.

Mål testskjemaet før du rører pressen

Et standard testskjema inneholder heldekkende felt for hver prosessfarge, trinn med faste prosentverdier, en kontrollstripe og de fine og grove rasterområdene som brukes til beregning av punktforstørrelse. Skjemaet trykkes under normale produksjonsforhold og leses deretter med densitometer på flere punkter over arket. Hvis du bare leser midten av arket, skjules problemer med sylinder og valser som vises i kantene.

Datasettet er lite: heldekkende tettheter, tettheter ved 25, 50 og 75 prosent, og tetthetsforskjellen mellom de fine og grove rasterfeltene i kontrollstripen. Fra disse verdiene kan punktarealet beregnes for hvert trinn, og punktforstørrelsen blir en kurve i stedet for et enkelt tall. Et enkelt tall kan ikke fortelle om problemet ligger i mellomtonene, der bilder virker grumsete, eller i høylysene, der detaljer forsvinner.

Hva punktforstørrelse egentlig er

Punktforstørrelse betyr at det trykte punktet dekker et større område enn punktet på platen. Noe er fysisk: fargen sprer seg under trykk, og punktkanten er aldri en ren trinn. Noe er optisk: øyet og densitometeret integrerer begge en ring av farge rundt hvert punkt, slik at et punkt som ikke har endret størrelse, likevel leses som større. Optisk forstørrelse er en egenskap ved papiret og målegeometrien. Mekanisk forstørrelse er en egenskap ved prosessen, og det er den delen vi kan kontrollere.

Noe forstørrelse er uunngåelig, og noe er til og med nyttig, siden en plate laget uten kompensasjon ville trykke flatt og utvasket. Det praktiske målet er ikke null forstørrelse. Det er en forstørrelseskurve som samsvarer med den separasjonen ble laget for, slik at tonalgjengivelseskurvene i filen fortsatt betyr noe på papir.

Punktforstørrelse som starter i platefremstillingen

Forstørrelse introdusert før pressen når arket, kommer fra to steder: film- eller plateutgang, og plateeksponering. I en imagesetter eller platesetter er optikken ikke perfekt lineær, så en forespørsel om 50 prosent gir ikke alltid en 50 prosent punkt. Dette håndteres ved linearisering, en kalibreringskurve som brukes på utgangsenheten slik at forespurt punktareal samsvarer med målt punktareal på platen.

Plateeksponering gir sitt eget skift. Vakuumkontakt, lysspredning under vakuumrammen, emulsjonstykkelse og fremkalling påvirker alle punktstørrelsen, og effekten er ikke den samme for høylys og skygger. Disse feilene kan ikke fjernes med en enkel kalibreringskurve, så de kompenseres gjennom prosesskontroll: jevnt vakuum, jevn eksponeringstid, jevn fremkallerstyrke og temperatur. Poenget å huske er at plateforstørrelse er usynlig når separasjonsparametere settes. Separasjonsinnstillinger bør baseres på forstørrelsen pressen vil legge til, ikke forstørrelsen plateleverandøren legger til.

Punktforstørrelse i pressen

I pressen presses fargen utover fra hvert punkt under trykket mellom plate, gummiduk og papir. Den komprimerbare underlaget på gummiduken deformeres, og deformasjonen gir en liten relativ glidning mellom plate og gummiduk, og mellom gummiduk og papir. Både spredningen og glidningen forstørrer punktet. Siden trykk og glidning alltid er til stede, kan mekanisk forstørrelse i pressen reduseres, men aldri fjernes.

Hvor mye forstørrelse man får, avhenger av hvordan pressen er stilt inn. Høyere trykk, gummiduk som er pakket utover sitt konstruerte område, slitte valser og for tykk fargefilm skyver kurven oppover. Rotasjonspresser viser vanligvis mer forstørrelse enn arkpresser på grunn av det høyere og mer kontinuerlige trykket i valsen, og derfor trenger en rotasjonsjobb og en arkpressejobb med samme original ulik kompensasjon.

Fargeegenskaper som endrer punktstørrelsen

Pigmentmengde, klebrighet, viskositet og resinsystem virker alle inn på punktforstørrelsen, og de virker inn på hverandre. Fargestyrken er det sentrale. En sterkt pigmentert farge når ønsket tetthet med en tynn film, og en tynn film sprer seg mindre. En svakere farge krever en tykkere film for å nå samme tetthet, og den tykkere filmen sprer seg mer. Å redusere pigment for å spare kostnad gir derfor et punktforstørrelsesproblem i bytte.

Klebrigheten virker motsatt: høyere klebrighet gir mindre forstørrelse, fordi fargen motsetter seg å bli dratt fra hverandre i valsen. Blir klebrigheten for høy, kan den overstige papirets overflatestyrke og gi oppflising, og i verste fall revne fibre eller et ødelagt ark. Temperatur og vann endrer både klebrighet og viskositet under kjøringen. Kald farge er stiv og gir mindre forstørrelse; varm farge er flytende og gir mer. Farge som har absorbert fuktverksvæske, mister viskositet og klebrighet, så overfukting øker forstørrelsen og kan også forstyrre fargeoverføringen.

Papirets absorpsjon, glatthet og dobbeltrefleksjon

Papirvalget hører med i diskusjonen om punktforstørrelse, ikke utenfor. Absorpsjonen avgjør hvor raskt og hvor langt fargen trenger inn i arket. Et sterkt absorberende ubehandlet papir sprer fargen inn i fiberstrukturen, og målt forstørrelse på et fint rasterbilde kan bli svært høy. Bestrøket papir absorberer mindre, holder fargen nærmere overflaten og gir et renere punkt, og derfor gjengir det fin detalj og mettet farge mer trofast.

Glatthet virker på samme måte. Jo mer den virkelige overflaten avviker fra et perfekt plan, desto mer trykk trengs for å få fargen i kontakt med hele punktet, og desto mer sprer punktet seg der kontakten oppstår. Rått papir sprer også lys ved overflaten, noe som øker den optiske forstørrelsen.

Dobbeltrefleksjon forklarer en forstørrelse som mange operatører synes er uforståelig. Omtrent 80 prosent av hvitt lys reflekteres fra bart papir, mens bare rundt 10 prosent reflekteres fra grensen mellom et farget punkt og papiret. Øyet integrerer den mørke kanten i punktet, så punktet virker større selv når den fysiske størrelsen ikke er endret. Ingen justering av pressen fjerner denne effekten. Den korrigeres i separasjon og i korrektur, ved å bruke samme papir til korrektur og produksjon.

Gummiduker, valser og farge-vann-balansen

Gummidukens oppbygning betyr mer enn de fleste operatører forventer. En konvensjonell gummiduk har ingen komprimerbarhet, så under trykk prøver den å gå tilbake til formen og gnisser mot platen. Gnisningen forkorter platens levetid og gir en form for forstørrelse som vises som dobbeltslag eller en utvisket punktkant. En komprimerbar gummiduk har en syntetisk gummioverflate over ett eller flere komprimerbare underlag, så den absorberer trykket i stedet for å kjempe imot. Den tåler også et bredere pakkeområde, noe som er nyttig når trykkinnstillingen er hovedkilden til for stor forstørrelse. Å bruke den tynneste pakningen som fortsatt gir en ren fulltone, er en direkte måte å trekke forstørrelseskurven ned.

Fargestoffsystemet bidrar på en mindre åpenbar måte. Det påfører ikke bare farge, men doserer, fordeler og emulgerer den. En tykkere fargefilm fra valsesystemet gir mer forstørrelse i alle retninger, og forstørrelsen blir mindre retningsbestemt, noe som er vanskeligere å korrigere med en kurve. Fuktesystemet har like direkte effekt: for mye vann senker fargens viskositet og klebrighet, øker forstørrelsen og gir problemer med fargeoverføring, mens for lite vann øker klebrigheten og gir tilbake riving av papiret. Vann- og fargetilførselen må balanseres for hele opplaget, ikke stilles inn én gang og glemmes.

Sammenligning av Murray-Davies- og Brunner-beregningene

To formler brukes vanligvis for å omregne densitometeravlesninger til punktdekning. Murray-Davies-ligningen forutsetter et papir med en viss lysgjennomtrengning, og de beregnede verdiene ligger ofte under de målte, særlig på ubestrøket papir. Avviket kommer fra tre forutsetninger innebygd i utledningen: papiret har en lysspredningshalo, lys som trenger inn i arket, reflekteres diffust av papir og fargefilm, og rasterfrekvensen påvirker resultatet. Ingen av disse er ubetydelige i produksjon.

Brunner-ligningen bruker kontrollstripen, som har et fint rasterfelt på omtrent 60 linjer per centimeter og et grovt felt på omtrent 10 linjer per centimeter. Begge feltene er etset til samme 50 prosent punktdekning. Det fine rasteret har fem ganger kantlengden til det grove, og siden punktforstørrelsen øker med kantlengden, får det fine feltet mer forstørrelse og leses tettere. Beregningen bruker det grove feltet som referanse og bruker tetthetsforskjellen mellom fint og grovt til å utlede en forstørrelsesverdi ved 50 prosent, med egne formler for områdene ved 75 og 20 prosent.

Svakheten ligger i denne referansen. Det grove feltet antas å være fritt for forstørrelse, men det er det ikke. Resultatet er derfor forstørrelsen av det fine feltet målt mot det grove feltet, ikke en sammenligning med tilsvarende område på den opprinnelige platen. Begge metodene har feil, og begge må korrigeres før de brukes til å sette en produksjonstoleranse. Å behandle én formel som absolutt sannhet er hvordan en presse ender opp kalibrert til et tall som ikke stemmer med korrekturen.

Farge på trykkfarge: fargetonefeil, gråhet og fargeeffektivitet

Punktforstørrelse bestemmer tonen, og fargen bestemmer kulørtonen. Den andre halvdelen av testskjemaets data brukes til å uttrykke fargen numerisk. Fulltonetettheter leses gjennom røde, grønne og blå filtre, og fra disse tre verdiene beregnes fargetonefeil, gråhet og fargeeffektivitet. Resultatene plottes deretter på en GATF-fargesirkel, der avstanden fra idealposisjonen og retningen på avviket begge har betydning.

I én måling på testskjemaets magenta kom fargetonefeilen ut på 47,05 prosent, med lavest rød tetthet. På fargesirkelen ligger det målte punktet mer enn fire ruter til høyre for idealposisjonen for magenta, mot rødt, og en gråhet på 17,21 prosent trekker det omtrent halvannen rute mot sentrum. Avlesningen sier at magentaen ikke er en ren magenta. Kromaen er gjennomsnittlig, fargeeffektiviteten er lav, og kulørtonen heller mot rødt. Ethvert trykk laget med denne fargen vil vise variasjon mellom prøvene, fordi fargen i seg selv ligger borte fra målet.

Gråhetsverdien er det mer oppløftende tallet. Fordi det plottede punktet holder seg rimelig nær den stiplede linjen på sirkelen, er fargens gråkomponent akseptabel selv om kulørtonen er feil. Denne forskjellen har betydning når man skal avgjøre om et fargeparti skal avvises eller kompenseres: et kulørtoneskift kan håndteres i separasjonen, mens for høy gråhet ikke kan.

Hvorfor rødfilteret leser magenta lavest

Fargetetthet er en sorthetsmåling gjort gjennom et farget filter. For magenta trykkfarge leser grønnfilteret høyest, blåfilteret nest høyest og rødfilteret lavest. Årsaken er spektral: magenta reflekterer rødt og absorberer grønt, så rødfilteret ser mest lys som kommer tilbake og dermed lavest tetthet. Grønnfilteret ser minst reflektert lys og leser høyest tetthet. Det er også derfor det målte punktet på GATF-sirkelen faller mot det røde området. Filtertetthetene er ikke tre uavhengige egenskaper ved trykkfargen. De er tre visninger av samme absorpsjonskurve, og de bør leses sammen.

Kontroll av fargevariasjon i produksjonen

Fargevariasjon mellom ark kommer fra to kilder som ofte behandles som én. Den første er balansen i tykkelsen på fargefilmen. Et jevnt fargelag på papiret gir dekkevne og ren farge, men et tykt lag sprer seg også og øker punktforstørrelsen. Pressen må holde en film som er tykk nok til å dekke og tynn nok til å holde forstørrelsen innenfor toleransen. Når denne balansen er stabil, holder variasjonen seg liten. Når den driver, blir hvert ark et nytt forsøk.

Den andre kilden er balansen mellom farge og vann. Å holde denne balansen betyr å holde tilførselsratene innenfor området prosessen tillater, slik at emulsjonen forblir kontrollert. En ustabil balanse gir fargeskift, og den gir det vanligvis sammen med drift i punktforstørrelsen, og det er derfor de to problemene så ofte dukker opp i samme prøve.

Mottiltakene er vanlig vedlikehold og disiplinert oppsett. Utstyret vedlikeholdes etter hver jobb, slik at neste kjøring starter fra en kjent tilstand. Operatørene trenes i å stille vann og farge bevisst i stedet for på feeling, og platen tørkes med platevask og vann før registrering og korrektur. Ingenting av dette er eksotisk, men det er den delen av kvalitetskontrollen som faktisk holder en toleranse gjennom en lang kjøring.

Hva dataene underbygger

Tre konklusjoner følger av målingene. Punktforstørrelsen endrer seg med punktprosenten, topper seg nær 50 prosent ved en gitt rasterlinje og øker når rasterlinjen øker. Ulike beregningsmetoder gir ulike forstørrelsesverdier, noe som betyr at metoden må oppgis hver gang en toleranse angis. Og kvaliteten på trykkfargen setter en nedre grense for hvor jevnt det endelige trykket kan bli, uansett hvor godt pressen er justert.

Det nyttige resultatet av en slik undersøkelse er ikke et enkelt korrigert tall. Det er en arbeidskurve for hver kombinasjon av papir og rasterlinje, en platekalibrering som passer til den, og en kort liste med pressinnstillinger som holder kurven der den hører hjemme. Med disse på plass flytter diskusjonen om kvalitet seg fra mening til måling, og neste jobb starter fra data i stedet for fra bunnen.