CMYK-fargemodellen er en subtraktiv fargemodell som er grunnleggende for moderne fargetrykk. Den bruker fire prosessfarger: cyan, magenta, gul og key (svart). Ved å kombinere CMY-primærfargene med full styrke får man sekundærfargene rød, grønn og blå.
I teorien skal en blanding av alle tre CMY-fargene gi svart. Praktiske begrensninger i fargeformuleringene gir imidlertid en mørk, grumsete farge i stedet for en ren svart. Denne mangelen gjør det nødvendig å tilsette en egen svart (K) farge.
«K» i CMYK står for key. Begrepet stammer fra firefargetrykk, der cyan-, magenta- og gulplatene nøyaktig keyes, eller justeres, mot den svarte key-platen. En alternativ forklaring er at «K» kommer fra siste bokstav i «black», valgt for å unngå forveksling med «B» som brukes for blå i RGB-modellen.
CMYK fungerer ved å maskere farger delvis eller fullstendig på en lysere bakgrunn, vanligvis hvitt papir. Fargen trekker lysstyrke fra den hvite overflaten ved å redusere reflektert lys, og defineres derfor som en subtraktiv fargemodell.
Dette prinsippet står i kontrast til additive fargemodeller som RGB, der hvitt er summen av alle primære fargelys og svart er fravær av lys. I CMYK er hvitt den naturlige fargen på papiret, mens svart produseres ved en full kombinasjon av farger. For å oppnå rikere svarttoner og spare farge brukes svart farge i stedet for en kombinasjon av cyan, magenta og gul for å generere umettede og mørke farger.
Samtidig fremmer bransjeomfattende bærekraftstiltak utviklingen av mer effektive fargeformuleringer og standardiserte resirkuleringsprotokoller, slik at denne viktige fargemodellen beholder sin sentrale rolle.