Når en kunde ber om en bestemt farge utover standard svart, cyan, gul eller magenta, har trykkerier to hovedvalg: bestille spesialblekk fra en produsent eller blande det på stedet. Å kjøpe fra en blekkprodusent foretrekkes for standard hylleblekk eller store ordre, mens blanding i eget anlegg er mer praktisk for mindre mengder. Blekkprodusentenes fargekart er viktige referanser i denne prosessen.
I anlegg med store krav til fargetilpasning blander trykkoperatørene vanligvis ikke blekk. Det er mer effektivt å utpeke en dedikert spesialist til denne rollen, noe som gir bedre økonomisk effektivitet og kvalitetskontroll.
Grunnlaget for effektiv fargetilpasning er en streng formelmetode. For hver blandede farge som brukes i produksjonen, må hver ingrediens, inkludert tilsetningsstoffer som tørkemidler, veies nøyaktig og mengden registreres. Se figur 5-14.
Når riktig nyanse er oppnådd, blandes et stort parti etter den nøyaktige formelen. En prøve fra den trykte jobben tas vare på, og formelen og datoen noteres på baksiden. For lysekte farger bør prøver ikke oppbevares i mer enn ett år. Det er også viktig å notere jobbnavn og/eller nummer på prøven for mulige opptrykk. Alt blekk som brukes, skal dokumenteres med merke, navn, nummer og vekt.
Blekkprøver kan lages med en spatel, rulles ut med en Quickpeek-tester eller trykkes på en korrekturpresse og tørkes. Å sammenligne en prøve som har stått ute over natten med en annen som er forseglet i en bok, gir verdifull innsikt i blekkets tørkeatferd.
Når en blekkfarge forventes å endre seg under tørking, kan to eller tre små prøver blandes. For eksempel, hvis en grønn farge laget av bestemte blå og gule pigmenter antas å tørke blåere, lages en ny prøve med mindre blått. Prøven som tørker nærmest målfeilen, velges. Hvis ønsket resultat ligger mellom to prøver, kan en ny formel utledes ved å kombinere forholdstallene fra de første forsøkene.
Å lage en fargetone innebærer å tilsette et strekkemiddel eller et hvitt, gjennomsiktig toningsmedium til et farget blekk. Den mest effektive metoden for trykkere å oppnå ønsket nyanse er å gradvis tilsette den sterkere fargen til den lysere. Alle tilpasninger bør vurderes under flere lyskilder for å sjekke for metamerisme, fenomenet der farger matcher under én lyskilde, men ikke en annen.
Uten et solid grunnlag i fargeteori og nøyaktig fargeoppfatning tyr folk ofte til ineffektiv prøving og feiling. Profesjonelle fargetilpasningssystemer er tilgjengelige for å eliminere denne gjettingen.
Bærekraft er fortsatt en viktig driver, med økt fokus på miljøavtrykket fra blekkproduksjon og -bruk. Automatisering i fargestyring forbedrer også presisjon og effektivitet på tvers av både offset- og digitaltrykkplattformer.