Bokproduksjon har alltid fulgt maskinene som driver den. Gjennom mesteparten av 1800-tallet trykket et trykkeri arkene, og et separat bokbinderi brettet, samlet og ferdigstilte dem, slik at de to delene av bransjen arbeidet etter sine egne tidsplaner. Dette skillet forsvant da trykking og bokbinding ble fysisk knyttet sammen. Avisfalsemaskiner var allerede koblet til rotasjonspresser i 1866, og ideen om én sammenhengende linje tok form derfra.
Fra enkeltmaskiner til sammenkoblede bindingslinjer
Tidlig på 1900-tallet dukket det opp maskiner for hver bindingsoperasjon etter tur: samling, pressing, stifting, liming og skjæring. Da hvert trinn hadde en maskin bak seg, ble et komplett bokbinderiverksted mulig under ett tak. Utviklingen skjøt fart fra 1940-årene, da bindingsproduksjonslinjer spredte seg i bransjen. På paperback-siden designet og bygde Muller Martini i Sveits sin limbindingsmaskin i 1951. Hardcover-linjer og stiftelinjer ble forbedret i samme periode.
Hver generasjon utstyr knyttet flere operasjoner sammen. Enkeltmaskiner forbundet med manuell håndtering vek plassen for mekanisk sammenkobling, og mekanisk sammenkobling vek plassen for automatisk styring. En moderne linje flytter nå en bokblokk fra samling til endelig skjæring uten at en operatør berører den, og styringssystemet overvåker blokken ved hver stasjon.
Tre familier av bindingslinjer
Bindingslinjer grupperes etter bindingsmetoden de produserer. Det finnes tre familier: limbinding for paperbacks, stifting for hefter og tynne magasiner, og hardcover for innbundne bøker. Maskinvaren varierer med produktet, men resonnementet bak er det samme. En bindingslinje er en kjede av stasjoner ordnet i rekkefølgen til bindingsprosessen, med overføringsmekanismer som frakter bokblokken eller arkene fra en stasjon til den neste.
Innenfor limbindingsfamilien finnes tre former, atskilt av måten selve bokblokken sammenføyes på: trådstifting på siden, limbinding med lim og sveiset binding.
Linjer for trådstifting på siden
En linje for trådstifting på siden begynner ved samlestasjonen. Når arkene er samlet, blir de justert, deretter limit, tørket, presset og stiftet langs siden av blokken. Lim påføres en gang til, omslaget legges rundt blokken, og ryggen skrapes for å fullføre fugen.
Styringssystemet på denne typen linje er verdt å merke seg. Ekstra ark, manglende ark og en tom bokblokk blir alle oppdaget og avvist uten å stoppe maskinen. Når det ikke er noen blokk, mates det ikke noe omslag. Når en blokk ankommer uten omslag, påføres det ikke mer lim. Disse tre reglene holder svinnet lavt og beskytter de senere stasjonene mot fastkjøringer og mot blokker som uansett måtte kasseres.
Limbindingslinjer med lim
En limbindingslinje med lim er bygget av moduler, slik at kjøperen kan kombinere stasjonene som arbeidet faktisk trenger. En full konfigurasjon går gjennom samling, påliming av forsats, justering, fastklemming av bokblokken, fressing av rygg, rilling, liming, påføring av gaze eller kartong, en andre limrunde, mating av omslag, innpakking av omslag, skraping av rygg, varmefesting av rygg, forming av rygg, splitting av doble blokker, tresidig skjæring, stabling og telling, og endelig levering. Enhver av disse trinnene kan utelates i en kortere linje.
Installasjon og bruk er fleksibel. Ark kan mates manuelt, eller en motordrevet løfteklamme kan plassere en stabel med ark nøyaktig på matingsbordet. Til sammen fullfører stasjonene hele bindingssyklusen for en paperbackbok, fra løse brettede ark til et skåret, talt produkt som forlater leveringsenden.
Sveiset binding, en tredje vei
Sveiset binding ble utviklet i USA på 1980-tallet. Papiret behandles med et smelteharpiks under papirproduksjonen, slik at råmaterialet bærer limfunksjonen i seg selv. Ved bindingsstasjonen varmes kanten av blokken opp av en høyenergikilde, for eksempel direkte varme, infrarøde høyfrekvente bølger eller ultralyd. Harpiksen smelter og arkene sveises sammen.
Det trengs verken lim, tråd eller ståltråd. Bindingen er sterk, og den ferdige boken ligger flatt når den åpnes, noe som passer for oppslagsverk og håndbøker. Metoden er ikke blitt bredt tatt i bruk, hovedsakelig fordi den avhenger av en spesiell papirforsyning i stedet for utstyr som bokbinderiet kan legge til en eksisterende linje.
Hva valget betyr for en innkjøper av trykk
Formen på linjen avgjør hva den ferdige boken kan være. Trådstifting på siden passer for tynne bøker og hefter der ryggen ikke trenger å bære en trykt tittel. Limbinding med lim dekker det bredeste spekteret av paperbacks, fra romaner til håndbøker, og den modulære utformingen betyr at en trykker kan tilpasse stasjonslisten til opplaget. Sveiset binding forblir et spesialalternativ, valgt når flat åpning betyr mer enn en konvensjonell rygg.
For alle som bestiller trykte bøker, er det praktiske spørsmålet mindre om maskineriet og mer om produktet. Sidetall, papirvekt, ryggbredde og hvordan boken skal brukes peker alle mot én bindingsmetode, og den metoden avgjør hvilken linje som produserer jobben. En trykker som kjører alle tre familiene, kan ta et prosjekt fra én form for linje til en annen uten å sende arbeidet ut.