Løsemiddeljustering og dens begrensninger
Når en emballasjetrykkelinje skal gå raskere, er det mest direkte grepet å øke løsemiddelandelen i trykkfargen og velge hurtigtørkende løsemidler. I praksis er rommet for denne endringen lite. Grunnfargen setter selv en grense for hvor mye forholdet kan endres, og hver ekstra liter tynner koster penger, noe som betyr mer når oljeprisen stiger. Før du tilsetter løsemiddel, må du sjekke om fargestyrken er i ferd med å falle. To trykkfarger kan ha samme løsemiddelprosent og likevel oppføre seg ulikt i pressen, så løselighet, hydrogenbinding, fordampningsbalanse og overflatespenning bør alle vurderes, siden prosentandelen alene sier lite. Ta en blanding med 30 prosent løsemiddel: filmen kan tørke fra overflaten og nedover mens løsemiddel som er fanget under, fortsetter å virke, slik at det trykte arket kan forbli mykt lenge etter at det ser tørt ut.
Tre løsemiddelblandinger sammenlignet
Tre blandinger dukker ofte opp i arbeid med emballasjetrykkfarge.
Blanding én: xylen 9,6, butylacetat 9, etylacetat 26,4, toluen 55. Fordampningshastighet 2,94, løselighet 8,98, hydrogenbinding 18,18, overflatespenning 26,9, molekylvekt 90,55.
Blanding to: toluen 70, etylacetat 30. Fordampningshastighet 2,94, løselighet 8,98, hydrogenbinding 18,12, overflatespenning 27,1, molekylvekt 90,86.
Blanding tre: toluen 73,3, metyletylketon 26,7. Fordampningshastighet 2,94, løselighet 9,05, hydrogenbinding 18,18, overflatespenning 27,09, molekylvekt 84,72.
Når det gjelder viskositet, ligger blanding to høyest, blanding én i midten og blanding tre lavest. Tørkehastigheten ser identisk ut på papir fordi fordampningshastighetene er like, men den lavere viskositeten til blanding tre gjør at filmen stivner raskere. Blanding tre koster litt mer enn blanding én og har en tendens til å holde på ketonlukt, med litt svakere vedheft. Blanding to er det billige alternativet, med høy viskositet, god vedheft, lav lukt og brukbar løselighet. I praksis er det likevel filmdannelsen som avgjør. Blanding én slår de to andre fordi et blandet løsemiddel utvider trykkvinduet og gir operatøren mer spillerom til å øke eller senke maskinhastigheten. Et enkelt løsemiddel fordamper fra overflaten og innover, og når den våte filmen når en viss grenseflatefasthet, størkner den, fanger resten og forlenger total tørketid. Tape som trekkes av et ark som har tørket på denne måten, løfter trykkfarge med seg. Derfor griper pressmannskapet etter løsemidler med lav molekylvekt når trykkfargetrådene blir for lange.
Vokstilsetninger
Voks eller en større voksdose tilsettes for å kutte de lange trykkfargetrådene som skaper problemer i emballasjepresser. Det hjelper også mot bunnfall av pigment og fyllstoff, filmhardhet og filmtykkelse. Presses dosen for langt, går løsemiddelavgivelsen langsommere, full tørking stopper, overflaten danner skinn, trykkfargeoverføringen blir ujevn og glansen faller. En moderat dose håndterer plategrunning, blokkering og svak dekkevne, men et overskudd mykner filmen, og når friksjon varmer opp trykkfargen under overføringen, starter spruting.
Forholdet mellom pigment og fyllstoff
Å øke andelen fast pigment og fyllstoff er den enkleste måten å stabilisere filmdannelsen. De ekstra faste stoffene konkurrerer med harpiksen om adsorpsjon på pigmentoverflaten, noe som begrenser trådtrekking. Målet er å stoppe blokkering når pressen øker hastigheten, holde filmtykkelsen i stedet for å la den bli tynnere eller bygge seg opp, fjerne kantspøkelse når trykkfargen flyter ut, og dekke svak opasitet. Hver endring bytter én egenskap mot en annen, så forholdet må kontrolleres mot jobben i stedet for å settes én gang og glemmes.