Trykkjøpere, selgere og produksjonsfolk vurderer et trykkoppdrag etter ulike standarder, men de bruker alle samme ord: kvalitet. Et ark som trykkeren godkjenner, kan bli underkjent av kunden, og det motsatte skjer også. Årsaken er at fargevurdering avhenger av forholdene, som lyset i rommet eller overflaten arket ligger på. Derfor finnes det vurderingsregler og standardiserte betraktningsforhold. Når alle ser på trykket under samme lyskilde, blir fargediskusjoner en rettferdig test.
Fargeavvik oppstår på tre nivåer
I praksis deles fargeavvik inn i tre typer.
Den første er avvik fra originalen. Å gjengi tonene i originalen er hele formålet med fargetrykk. Jo nærmere trykket kommer originalen, jo bedre er jobben, og et trykk som kan forveksles med originalen, representerer det høyeste nivået av subjektiv kvalitet.
Den andre typen er avvik innenfor samme opplag: fargefeilen mellom ark i samme kjøring, målt på samme sted i samme fargeområde. Noe variasjon er normalt fordi fargetilførsel, papirfuktighet og plateslitasje endrer seg under en kjøring, men store svingninger får produktet til å virke ukontrollert.
Den tredje er avvik mellom opplag: feilen mellom ulike produksjonskjøringer av samme produkt. Hvis hvert opplag er litt forskjellig, vil kunder som setter gammelt og nytt lager side om side, føle at produktet har blitt gammelt, og de kan begynne å tvile på om varene inni er like konsistente som emballasjen utenpå. Når den tvilen først oppstår, lider merkevaren, og trykkjøperen får høre det fra fabrikken.
Fargetoleranse setter den akseptable grensen
Både kunder og trykkere ønsker at fargefeilen skal være null. I reell produksjon er det målet uoppnåelig, fordi for mange variabler påvirker blekkfilmen mens den overføres og tørker. Det praktiske svaret er fargetoleranse: hvor stor forskjell kunden godtar mellom trykket og originalen eller den godkjente korrekturen. Kvalitetskontrollen får da et klart mål: holde hvert ark innenfor det avtalte området i stedet for å jage en umulig perfekt match.
Subjektiv vurdering: øyet som dommer
Den mest direkte metoden for å kontrollere trykt farge er visuell sammenligning. Trykkeren eller kvalitetsinspektøren ser på arket mot originalen eller den godkjente korrekturen og avgjør om kopien er tro mot originalen. Troskap betyr hvor godt trykket gjengir toneskalaen i originalen, og det er den daglige arbeidsstandarden i pressen.
Når det ikke finnes en original å sammenligne med, vurderes kvaliteten på trykket etter hvor naturlig det ser ut. Folk har hukommelsesfarger for kjente objekter: hudtoner, grønt gress, blå himmel eller rødfargen på en vanlig etikett. Hvis hovedmotivet i et trykk ikke stemmer med det folk flest husker, vil jobben ikke bli godtatt som en gjengivelse av høy kvalitet. Kort sagt er den subjektive standarden for trykt farge at det ser riktig, naturlig og harmonisk ut, med små justeringer tillatt for kundens intensjon eller måten produktet skal brukes på.
Det som regnes som original, endrer seg stadig
Tidligere var de fleste originaler fotografiske lysbilder, trykk og håndmalt kunst. Under fargeseparasjon og korrektur ble det å holde seg nær originalen ansett som god reproduksjon, og en korrektur som traff originalen med omtrent 90 prosent, ble vanligvis godtatt av trykkeriene.
Digitale arbeidsflyter har utvidet definisjonen. En kunde som ser en farge på en kalibrert skjerm eller en skrivebordskorrektur, behandler ofte det bildet som originalen, selv om det avviker fra filen prepress-bedriften startet med. Hvert system for fargereproduksjon, enten det er en skjerm, en skrivebordsskriver eller en offsetpresse, har sitt eget fargeomfang, så enkelte farger i en original kan rett og slett ikke gjengis i trykk. Rollene forskyves også gjennom kjeden: fotografen ser den virkelige scenen som originalen, separatøren ser fotografiet som originalen, og trykkeren følger den godkjente korrekturen.
Objektiv vurdering setter tall på kvaliteten
Subjektiv vurdering varierer fra person til person, så bransjen vurderer også farge objektivt: subjektive inntrykk oversettes til fysiske størrelser gjennom statistikk, og gir en standardisert skala som fjerner personlig skjevhet. Objektive metoder bygger på måleinstrumenter og på kontrollelementer som trykkes sammen med bildet, som felt med full farge, punktsvulstskalaer og gråbalansestriper. Først når kvaliteten uttrykkes i tall, kan trykkontrollen bli automatisk.
Måling styrer produksjonskontrollen
Jevn farge avhenger av måling i hvert trinn av produksjonen. Stikkprøver under opplaget er den viktigste rutinen: trykkeriet tar ut ark med faste mellomrom, måler kontrollfeltene og oppdager avvik mens de ennå er små. Tidlig korrigering hindrer bortkastede ark og holder jobben innenfor toleransen.
Densitet har lenge vært hovedparameteren for å vurdere trykt farge, siden den følger tykkelsen på blekkfilmen tett. Men densitet sier lite om kulør, så bransjen beveger seg mot kolorimetriske CIE Lab-verdier, som beskriver lyshet, posisjon mellom rødt og grønt og posisjon mellom gult og blått på en måte som samsvarer med menneskets syn. Med Lab-verdier kan man beskrive selve fargen i stedet for bare hvor mye blekk som ligger på arket.
Hvert trinn i arbeidsflyten trenger registrerte data og et måleverktøy; uten dem vokser feilene i det stille. Moderne fargestyringssystemer knytter skanner, skjerm, korrektur og presse sammen med profiler, slik at kontroll og korrigering av farge går raskere og mer konsekvent enn med den gamle metoden med prøving og feiling.