Trykkfølsomt etikettmateriale er et laminat bygget av tre synlige deler: et overflatemateriale som bærer det trykte motivet, et klebende sjikt og et silikonisert avtrekkspapir. Siden limet allerede er en del av konstruksjonen, trenger etiketten ingen limpotte, ikke vann og ingen tørketid hos applikatoren. En rull kan kjøres gjennom en automatisk etikettpåfører på en pakkelinje, eller en enkelt etikett kan rives av og presses på for hånd. Denne konstruksjonen forklarer også hvorfor etikettarbeid oppfører seg annerledes enn vanlig kommersielt trykk. Trykking, stansing, avfallsfjerning og oppspoling skjer vanligvis i én operasjon på en etikettpresse, med en rå rull som går inn i den ene enden og ferdige etiketter som kommer ut i den andre.
Syv funksjonelle sjikt i etikettmateriale
Et etikettmateriale ser ut som tre sjikt, men kvalitetskontrollen behandler det som syv, fordi hvert enkelt kan svikte i pressen eller i bruk.
- Overflatebelegg. Et tynt belegg endrer overflatematerialet, øker overflateenergien, justerer fargen eller tilfører beskyttelse slik at materialet tar imot blekk og holder på det gjennom håndtering. Det brukes hovedsakelig på ikke-absorberende overflater som folie, metallisert papir og film.
- Overflatemateriale. Det trykkbare sjiktet som også mottar limet på baksiden. Papir, film, laminert folie, tekstil, tynn metallplate og gummi forekommer alle her. Valget følger bruksområdet og trykkmetoden, og materialet må tåle stansing, avfallsfjerning, spalting, perforering og automatisk påføring.
- Primer. Påføres baksiden av overflatematerialet for å hindre at lim trenger inn i det, redusere gjennomslag, forankre limet og blokkere at myknere fra en filmoverflate når limet og svekker bindingen.
- Lim. Forbindelsen mellom etikett og underlag. Permanent og avtakbar kvalitet dekker det meste, og kjemien må passe både overflatematerialet og overflaten som merkes.
- Silikonbelegg for avtrekk. Et sjikt med lav overflateenergi på avtrekkspapiret som lar limet slippe rent uten å rive overflatematerialet eller bygge opp avtrekkskraft over tid.
- Avtrekkspapir. Bærer silikonet, beskytter limet og støtter overflatematerialet gjennom stansing, avfallsfjerning og etikettdispensering. Stivhet og tykkelse på avtrekkspapiret påvirker hvor godt etiketten frigjøres ved høy linjehastighet.
- Bakbelegg eller baktrykk. Et beskyttende belegg på avtrekkspapirets bakside hindrer at lim fester seg til papiret etter fjerning og oppspoling. Det støtter også flerlags etikettkonstruksjoner, og baktrykk kan bære et produsentmerke eller et sikkerhetsmønster.
Hvordan etikettmaterialer klassifiseres
Fem klassifiseringssystemer er vanlige, og en etikettspesifikasjon kombinerer vanligvis flere av dem:
- Etter limets oppførsel: permanent eller avtakbart.
- Etter påføringsmetode for lim: smeltelim, løsemiddel eller emulsjon.
- Etter limets kjemi: gummibasert eller akryl.
- Etter avtrekkspapir: ugjennomsiktig, halvgjennomsiktig eller gjennomsiktig.
- Etter overflatemateriale: papir, film eller spesialmateriale.
Inndelingen etter overflatemateriale er viktigst i pressen, fordi papir og film krever ulik håndtering fra utspoling til stansing.
Trykking og konvertering av papiretiketter
Prosessveien avhenger av materialet og etikettens sluttbruk. En etikettpresse er en maskin med flere stasjoner, og konvertereren setter opp stasjonene etter jobben. En typisk sekvens går som følger.
- Avspoling. Intermitterende maskiner som brukes med platentrykk og flattrykkssylindere, går sakte og trenger ingen strammejustering, men de mangler også banestyring, så rullen må være spolet rett for å få riktig register. Kontinuerlige rotasjonspresser trenger motordrevet strammekontroll og en banestyring, fordi strammingen endres når rullens diameter minker.
- Varmfolietrykk. Flattrykk egner seg for langsommere presser. Rotasjonspreging er rask og kontinuerlig, men brukes sjeldnere, og trykt metallfarge erstatter folie på mange jobber.
- Trykking. Flattrykk egner seg for små flater og enkle bilder som prismerker og strekkoder. Flattrykkssylindere håndterer dekkflater og enkel halvtonefarge. Rotasjonspresser håndterer det bredeste spekteret og er det vanlige valget for halvtoneetiketter av høy kvalitet. Legger man til UV-tørking på en av de tre, kan man trykke på film.
- Folie før eller etter trykk. Folie først på en presse uten UV-tørking, med konvensjonelle farger, begrenser designet fordi folien ligger under fargen. Trykk først og folie etterpå på en UV-utstyrt presse lar folien følge ethvert design og er den bedre veien for krevende arbeid.
- Lakkering. En heldekkende lakk over fargen beskytter trykket, motstår fukt og gir mer glans. Den kan erstatte laminering når den UV-herdes.
- Laminering. En film påført papir eller film beskytter fargen, gir styrke og gir bildet dybde. Laminering uten liner er nå vanlig fordi det koster mindre, og klar film brukes mer enn matt.
- Perforering. Brukes hovedsakelig til datamaskinutskrevne etiketter, enten som drivhull i begge kanter eller som et hull i midten for å plassere og drive etiketten i en prispistol.
- Stansing. Etikettstanser skjærer gjennom frontmaterialet og stopper ved lineren. Flate stanser er billige og raske å lage, egner seg for korte opplag og brukes av de fleste etikettrykkerier. Rotasjonsstanser går raskere og holder strammere toleranser på lange opplag, men verktøyet koster mer og tar lengre tid å skaffe.
- Arkskjæring eller oppspoling. Den ferdige banen skjæres i ark eller spoles tilbake til ruller, avhengig av hvordan etiketten skal påføres.
Ark eller rull
Arkbasert etikettrykk domineres av offset, som står for omtrent 95 prosent av arbeidet, mens høyttrykk, silketrykk og digitaltrykk tar resten. Hver operasjon går på en egen maskin, så timeproduksjonen er lav og svinnet høyere, men trykkvaliteten er god. En firefarget offsetetikett ser vanligvis bedre ut enn samme jobb fra en etikettpresse. Ulempen er formatet: et ark kan ikke spoles opp, så disse etikettene påføres for hånd og kan ikke kjøres på en automatisk etiketteringsmaskin. Arkbasert arbeid egner seg like godt for store etiketter og trykksaker i plakatstørrelse som for etiketter.
Rullbasert arbeid er det motsatte byttet. Høyttrykk dominerer med omtrent 97 prosent, mens silketrykk, offset og fleksotrykk tar små andeler. Hver operasjon skjer på én maskin, så produksjonen er høy og enhetskostnaden lav. Den vanlige høyttrykkspressen for etiketter håndterer enkel spesialfarge og strektegning godt, men kan ikke måle seg med arkoffset på halvtonekvalitet. Fordelen er den oppspolede rullen, som mater etiketteringsmaskiner, strekkodeskrivere og veieutstyr. Rullbasert produksjon er fortsatt hovedveien for trykkfølsomme etiketter verden over.
Filmetiketter: overflatebehandling kommer først
Film har egenskaper papir ikke kan matche, og filmtrykk er retningen etikettbransjen fortsatt beveger seg i. Strukturen er den samme som for papir, med én forskjell: filmoverflaten må behandles før trykking.
Blekk danner et bilde på papir ved inntrengning, fordampning, filmdannelse og herding. På tett film finnes ingen inntrengning, så blekket kan bare fordampe, danne film og herdes. Vedheft avhenger derfor av at filmens overflateenergi er høyere enn blekkets overflatespenning. Tre behandlinger brukes: koronautladning, som øker overflateenergien og normalt utføres hos filmprodusenten, men avtar over tid, så nivået må kontrolleres før trykking, og noen presser har innebygd behandler; kjemisk behandling, som endrer overflaten for blekk eller termotransfer; og toppbelegg, som legger til et mottakende lag.
Trykkmetoder for filmetiketter
- Konvensjonell høyttrykk med resinblekk. Den vanligste metoden, men langsom å tørke. Arkene blir enten skåret og stablet, noe som krever gulvplass og gir risiko for gjennomslag, eller laminert mens blekket fortsatt er vått, noe som kan innestenge løsemiddel og svekke vedheften.
- UV-høyttrykk. God kvalitet ved høy hastighet. Fordi mange høyttrykkmaskiner mangler UV-enheter, krever filmtrykk ofte at pressen oppgraderes før den kan kjøre.
- Løsemiddelbasert fleksotrykk. Sterk blekkvedheft og en tilgivende prosess, siden løsemiddelblekk har lav overflatespenning. Miljø- og helsekrav presser metoden ut.
- Vannbasert fleksotrykk. Lav kostnad, rent og med mulighet for høy kvalitet, men krever filmens overflateenergi på minst 40 dyn og streng kontroll av blekkets pH og viskositet.
- UV-fleksotrykk, UV-silketrykk og UV-offsettrykk. UV-fleksotrykk lemper på kravet til overflateenergi mot høyere kostnad. UV-silketrykk håndterer tykke blekkfilmer på ark eller rull. UV-offset er den eneste praktiske måten å offsettrykke film, siden konvensjonelt offsetblekk ikke kan tørke på en ikke-absorberende overflate.
- Dyptrykk og kombinasjonstrykk. Dyptrykk gir best bildekvalitet, men er sjeldent for etiketter fordi etterbehandlingen er vanskelig. Kombinasjonspresser, som høyttrykk med silketrykk eller offset med høyttrykk, kombinerer flere metoder på ett bilde for å nå ønsket visuelt resultat.
Tørking og etterbehandling på film
Filmblekk tørker ved oksidasjon og polymerisering, løsemiddelfordampning, vannfordampning eller UV-herding. Varmluft, infrarødt og UV-lamper gjør jobben. Uansett metode må blekket være helt tørt uten å endre filmens fysiske egenskaper, limets ytelse eller underlaget. Tørkeinnstillinger, banefart, valg av tilsetningsstoff og filmkvalitet påvirker hverandre, og et tilsetningsstoff som fremskynder tørkingen, kan gjøre blekket matt eller svekke vedheften til filmen.
Etterbehandling av film følger samme løp som for papir. Varmfolietrykk, laminering, perforering, bretting, skjæring, oppspoling, avfallsfjerning og stansing gjelder alle.
Kontroller før et etikettopplag
Fire kontroller forebygger de fleste problemer i etikettpressen. Verifiser filmens dyn-nivå rett før trykking, siden koronabehandlingen avtar ved lagring. Bekreft at stansen skjærer gjennom etikettmaterialet og stopper ved underlaget, uten hakk og uten gjennomskjæring. Utfør en teiptest på den første trykte lengden for å bekrefte blekkvedheften på film. Kontroller rulretning, kjernestørrelse og oppspenning mot det etiketteringsmaskinen forventer, fordi en riktig etikett på en feilvendt rull fortsatt stopper pakkelinjen.
