Viskositet er en av få pressevariabler som påvirker hver del av en dyptrykksjobb. Den avgjør hvordan fargen forlater cellene i sylinderen, hvordan doktorbladet rengjør overflaten, og hvordan den tørkede filmen sitter på substratet. Et trykkeri kan holde stram register og likevel miste en kjøring på grunn av en drift på noen sekunder på strømningskoppen. Det nyttige spørsmålet er ikke bare hva avlesningen skal være, men hva som endrer den i løpet av et skift.

Hvorfor avlesningen endrer trykket

Dyptrykksceller er grunne, og fargen må strømme ut av dem på en brøkdel av et sekund. Tynn farge renner bort før overføring, så mindre materiale når banen. Tykke farge bygger bro over celleveggene og bladet drar i stedet for å skjære en ren overflate. Begge feilene ser først ut som sylinderproblemer, og derfor jager operatører ofte feil årsak.

Viskositet i harpiksholdig bindemiddel

Harpiksen eller lakken som bærer pigmentet, bestemmer grunnviskositeten til fargen. En batch laget med en mer viskøs harpiksløsning viser høyere verdi på koppen før noe pigment er tilsatt. To fat fra samme leverandør kan avvike når harpikspartiet endres, så innkommende farge bør sjekkes ved varemottak i stedet for å anta at den samsvarer med forrige levering.

Kompatibilitet mellom pigment og bindemiddel

Pigmentpartikler trenger at harpiksløsningen fukter dem og holder dem fra hverandre. Hvis de to reagerer, klumper partiklene seg eller systemet gelerer, og viskositeten stiger. Effekten kan vise seg like etter blanding eller etter noen dager på lager. En forseglet boks som tykner uten å miste løsemiddel, peker vanligvis på denne interaksjonen snarere enn fordampning.

Løsemiddelkompatibilitet

Løsemiddelblandinger er valgt for å løse opp harpiksen. Når et løsemiddel kan fortynne bindemiddelet i et hvilket som helst forhold, senker tilsetning viskositeten på en forutsigbar måte. Et løsemiddel som bare er delvis blandbart, kan felle harpiksen ut av løsning, og fargen kan bli uklar, grynet eller tykkere når fortynner tilsettes. Bruk blandingen som er spesifisert for fargen, og tilsett den sakte med pumpen i gang.

Temperatur

Viskositeten synker når fargen varmes opp og stiger når den avkjøles. Et fat som står ved en kald lastedør, eller en fargepanne ved en tørker, kan vise en helt annen verdi enn den samme fargen ved 25 °C. Mange trykkerier holder fargen mellom 20 og 25 °C og lar den sirkulere lenge nok til å stabilisere seg før de tar den endelige avlesningen.

Feil ved for tynn farge

Lav viskositet viser seg som nålehull der cellene ikke ble tømt, eller som store flater som ser utvasket ut og mangler tetthet. Kanter kan virke myke med en halo. På glatte substrater synker vedheften fordi mindre harpiks blir igjen i grensesjiktet. På ubestrøket papir kan fargen trenge inn og støve av i brettemodulen eller skjæren.

Feil ved for tykk farge

Høy viskositet gir et annet sett: bladstriper og riper, oppriving der fargen drar fibre eller løfter forrige farge, utfylling i fin tekst, og den dimplede overflaten kjent som appelsinhud. Operatører kan øke trykket for å kompensere, noe som forkorter bladets levetid og tilfører varme til fargepannen.

Å holde en stabil avlesning

Bruk en strømningskopp trykkeriet stoler på, ta prøven fra samme punkt i sirkulasjonssløyfen, og registrer fargetemperaturen ved siden av sekundene. Rengjør koppen etter hver sjekk, siden tørket farge innsnevrer åpningen og gir en falsk høy avlesning. Når tallet driver, tilsett fortynner i små trinn med pressen i gang, la det blande seg, og mål på nytt. Skriv ned et målområde for hver jobb, farge og sylinder. En jobb med brettkartong og dype celler kan trenge et annet område enn en publikasjonsjobb med fine celler.

De fleste viskositetsfeil kommer fra et endret harpiksparti, et løsemiddel som ikke passer, et kaldt fat eller en skitten kopp. Å sjekke disse fire inngangene først vil løse flere presseproblemer enn noen enkelt justering ved konsollen.