Originalet må separeres i fire farger for platelaging. Originaler separert med Apple-datamaskiner omfatter reflekterende originaler (som fargebilder, malerier, akvareller, oljemalerier, tradisjonelle kinesiske malerier, nyttårsbilder, gouache og lignende) og gjennomlyste originaler (som fargereversalfilm (naturfargepositiver), fargenegativer og lignende). Lysstyrken og mørkheten på fargenegativet er motsatt av originalscenen, og fargene er komplementære til originalscenen. For eksempel er komplementærfargen til magenta på negativet grønn; komplementærfargen til gult er blålilla; komplementærfargen til rødt er cyan. Lysstyrken og mørkheten på positivoriginalen er den samme som originalscenen, og fargene er nøyaktig de samme som originalscenen.

Reproduksjon av gjennomlyste originaler er et visuelt bilde dannet under påvirkning av gjennomgående lys. Reflekterende originaler er visuelle bilder dannet ved refleksjon av originalen under lyskildelys.

Tonene i et trykk er klassifiseringen av farger etter lysstyrke og mørkhet. I trykkreproduksjonsarbeid må fargereproduksjon, tonereproduksjon, teksturreproduksjon og skarphetsreproduksjon oppnås. Fargereproduksjon betyr nøyaktig fargetone, og det reproduserte trykket gjengir originalens farger perfekt uten fargestikk eller urene farger.

Ideell tonereproduksjon refererer til "trofast" reproduksjon av tonene på originalen i det trykte produktet, og oppfyller reproduksjonskravene til originalen. Siden den maksimale registreringsdensiteten til trykket er 1,8, blir det etter å ha nådd 1,8 en rett linje parallell med Dt (originalens densitet). Derfor, enten det er en reflekterende eller gjennomlyst original, må det gjøres justeringer for å komprimere kontrasten, korrigere fargeforskjeller og oppnå et toneområde som passer for trykkreproduksjon.

For eksempel er den høyeste densiteten på fargepositivoriginalen Dt = 3,0, mens den maksimale registreringsdensiteten til trykket er Dr = 1,8.

Fra kurven kan man se at reproduksjonen av trykket ikke kan oppnå den høyeste densitetsreproduksjonen til originalen fordi materialene som brukes i trykkreproduksjonsprosessen, inkludert blekk, papir, lysfølsomme materialer (film, PS-plate), fargesekvens og trykkmaskineri, begrenser den maksimale registreringsdensiteten til Dr = 1,8. Men når Dt = 3,0, er den høyeste densiteten til originalen stor, og kontrasten må komprimeres, ellers kan den faktiske effekten ikke trykkes.

Tonejustering er ofte nødvendig for tonereproduksjon i trykk. Når densitetskontrasten til originalen er større enn den maksimale registreringsdensiteten til trykket, må det gjøres passende justeringer av tonereproduksjonen for å reprodusere alle tonene til originalen på trykket. For det andre, for å oppfylle reproduksjonskravene til visse spesielle originaler (som bilder med lyse toner eller mørke toner), må visse toner i originalen fremheves passende, mens andre toner komprimeres tilsvarende. Hovedkarakteristikken til lineær komprimering er proporsjonal justering av hvert tonesegment. Lineær komprimering representerer ikke en sann visuell proporsjonal komprimering fordi D-Y-kurven også er ikke-lineær. Etter denne komprimeringen kan det menneskelige øyet ikke lett skille de lyse tonene, noe som resulterer i et "flatt grått" fenomen. [next]

Tonereproduksjon refererer til forholdet mellom originalens densitet og den reproduserte punktprosenten.

For å sikre at alle toner og farger på originalen er godt representert på trykket, må riktig gradasjonskurve velges først. Gradasjon er grunnlaget for tone- og fargeendringer. Hvis gradasjonen på bildet ikke er rik, vil fargerepresentasjonen uunngåelig være monoton. Bare med realistisk gradasjon kan det være levende fargeendringer.

Absolutt trofast reproduksjon av originalen er umulig fordi densitetskontrasten til de fleste originaler er større enn for trykket. Derfor må trykkreproduksjon komprimere densiteten, noe som vil føre til tap av noen subtile detaljer. I praksis bør en rimelig gradasjonskurve justeres i henhold til kontrasten og toneinnholdet i originalen. Dette betyr å komprimere gradasjonen til de sekundære delene av originalen, enten det er en reflekterende eller gjennomlyst original, og fremheve hoveddelene med fokus på deres egenskaper.

Under forutsetning av normal kontrast i fargeoriginalen, bør gradasjonskurven justeres riktig i henhold til forskjellige typer originaler. Gradasjonskontrollen til den elektroniske fargeskanneren og Apple-datamaskinen som brukes til fargeseparasjon er både praktisk og fleksibel. Den kan lokalt forsterke eller komprimere, men man må være oppmerksom på balansen i gradasjonskurven til separasjonsfilmen, og nøytralgråbalansen må være passende. Feil gradasjonskurver vil forvrenge reproduksjonen. Derfor må man være spesielt oppmerksom på riktig bruk av gradasjon når man betjener den elektroniske fargeskanneren og Apple-datamaskinen. Imidlertid kan den generelle fargestikken i originalen korrigeres ved å justere gradasjonskurven.

Når man komprimerer tonekontrasten til originalen, brukes vanligvis følgende metoder for å komprimere visse deler.

① Under normale omstendigheter, for en normal original med passende kontrast, bør lavtonegradasjonen komprimeres flatere, spesielt når man fremhever mellomtone- og høylystgradasjonen, er det mer passende.

② Hvis originalen er matt og høylystgradasjonen er flat, vil fremheving av mørk- og mellomtonegradasjonen relativt flate ut mellomtonegradasjonen.

③ Hvis originalens kontrast er matt og lavtoneområdet er stort, bør lavtonegradasjonen utvides, men mellomtonegradasjonen vil virke relativt flat.

④ Hvis mellomtonegradasjonen til originalen er flat og kontrasten er liten, kan høylystgradasjonen komprimeres for å gjøre mellomtonegradasjonskontrasten større.

⑤ Hvis originalens kontrast i utgangspunktet er passende for trykkreproduksjon og bildet hovedsakelig er mellomtone med et lite mørkt område, kan mørktonegradasjonen komprimeres for å fremheve mellomtonegradasjonen.

⑥ Fargebilder forekommer ofte, og disse originalene er tynne med liten kontrast. For disse originalene kan høylys- og mørktonegradasjonen komprimeres for å gjøre mellomtonegradasjonskontrasten større.

⑦ Hvis høylystgradasjonen til originalen er flat og kontrasten er liten, kan høylystgradasjonen utvides, men mellomtonegradasjonen vil være relativt flat. [next]

Kontrasten til gjennomlyste originaler, som naturfargepositiver, er relativt stor, vanligvis rundt 3,0, så kontrastkomprimering er vanligvis nødvendig for å oppfylle kravene til trykkreproduksjon. Reflekterende originaler har mindre kontrast og er matte, så lys reproduksjon kan utføres i henhold til egenskapene til forskjellige originaler. For eksempel er nøkkelen til reproduksjon av portrettmalerier hudtonen, med y og m som nøkkelfarger; fokuset for reproduksjon av landskapsmalerier er det naturlige landskapet, med y og c som nøkkelfarger. Ved fleksibelt å bruke gradasjonsjusteringen til å justere en rimelig gradasjonskurve, korrigere manglene ved originalen, opprettholde hoveddelene og ofre de sekundære delene, bør dristige valg tas for å oppnå best mulig reproduksjonseffekt. Men hvis gradasjonskurven ikke justeres rimelig, kan det resultere i omvendt hoved- og sekundærfokus, uklar gradasjon og unøyaktig farge.

Hovedulempene med fargereproduksjon i trykk er utilstrekkelige primærfarger og overdrevne komplementærfarger. For å reprodusere trykk av høy kvalitet bør primærfargene være dypere uten å miste gradasjon. Primærfargene bør nå 100 %, middels primærfarger bør være fulle, lyse primærfarger bør være passende, og høylyse primærfarger bør ikke gå tapt.

Komplementærfarger bør være passende. På grunn av utilstrekkelig renhet, fargetone og gjennomsiktighet til blekket på markedet, og den dårlige hvitheten og glattheten til papiret, bør komplementærfargene til lysere farger være mindre, komplementærfargene til mørkere farger brukes, og komplementærfargene til små områder i de lyseste delene kan utelates, og spiller dermed en rolle i fargeendring og gradasjonskontrast. Riktig bruk kan gjøre primærfargene mer levende, solide og rike på farge.

Fargereproduksjon i trykk er faktisk den subtraktive fargereproduksjonen av de tre primærfargene y, m og c med additivt fargelys som primært fargelys. De tre primærfargene y, m og c er grunnlaget for alle fargerike endringer. Den svarte platen forårsaker ingen fargeendring. Rollen til den svarte platen er bare å stabilisere gråbalansen, fungere som et skjelett i fargebildet, gjøre de mørke tonene mørkere, fremheve lavtonegradasjonen og omrisset, og forbedre tykkelsen og den tredimensjonale følelsen av bildet. De tre primærfargene y, m og c går over til det svarte feltet, det vil si y + m + c = tilnærmet svart. En del av den nøytrale bakgrunnsfargen (tre primærfarger) dannet ved å fjerne en del av de tre primærfargene y, m og c, erstattes med svart blekk. Dette er underfargefjerningsmetoden (UCR) som brukes av elektroniske fargeskannere og Apple-datamaskiner. Underfargefjerning har mange nødvendigheter: ① Det forbedrer trykkbarheten. Vanligvis brukes det i mørktoneområdet. Hvis de tre primærfargene brukes til trykking i mørktoneområdet, er punktarealet ofte svært høyt, og det er lett å oppstå problemer som overdreven blekktykkelse og plateklebing i høyhastighets flerfargetrykk. Hvis underfargefjerning brukes, vil blekkmengden reduseres betydelig, hovedsakelig ved å spare mengden y-, m- og c-fargeblekk og forbedre trykkbarheten. ② Det er fordelaktig for å kontrollere nøytralgråbalansen.

Lengden på den svarte platens tone avhenger av mengden underfargefjerning av de tre primærfargene y, m og c. Hvis mengden underfargefjerning er stor, vil mellomtone- og mørktonegradasjonen være relativt flat, og den svarte platens tone kan forlenges passende for å kompensere for den tapte gradasjonen til trefargeplaten. Hvis mengden underfargefjerning av trefargeplaten er liten, kan den svarte platens tone forkortes passende for å unngå matte mellomtoner. Mørktone kalibreres vanligvis i henhold til bildets maksimale densitet, hovedsakelig for å oppfylle bildegradasjonen. Kalibreringen bør baseres på egenskapene til originalen, være oppmerksom på fargebalansen i mørktone, og mørktonekalibreringen bør også vurdere forholdet til underfargefjerning (UCR).