Densitometri gir de kritiske dataene som trengs for å opprettholde bildekvaliteten gjennom et opplag ved å måle tykkelsen på blekkfilmen som påføres papiret. En for tynn blekkfilm gir et utvasket bilde, mens en for tykk film kan føre til dårlig tørking, tilstopping av rasterpunkter og scumming eller toning. Operatører bruker et densitometer for å få numerisk tilbakemelding via optiske tetthetsmålinger, vanligvis tatt fra heldekkende fargefelt trykt i utfallsområdet. Disse målingene korrelerer direkte med blekkfilmtykkelsen: en tykkere film gir høyere optisk tetthet. Bransjestandarder, som General Requirements for Applications in Commercial Offset Lithography (GRACoL), gir spesifikke målverdier og toleranser for heldekkende blekktetthet.
Måling av fargetonefeil og gråhet. Et densitometer vurderer også egenskapene til prosessfargene (cyan, magenta, gul) som brukes i fullfargetrykk. Blekk varierer mellom produsenter; en cyan fra én leverandør er ikke nødvendigvis lik en cyan fra en annen. Denne inkonsistensen utfordrer nøyaktig fargebildeklargjøring og redigering i prepress, noe som gjør objektiv måling essensiell.
Bestemme fargetonefeil. Prosessfarger er ikke perfekt rene. En teoretisk ren magenta vil for eksempel ikke reflektere cyan eller gul når den måles. I virkeligheten fører urenheter til at den reflekterer små mengder av andre farger. Fargetonefeil, uttrykt i prosent, kvantifiserer dette avviket fra en ren tilstand. En magenta kan ha 40 % fargetonefeil, mens en gul kan ha bare 3 %, noe som indikerer at gul er renere. For å beregne fargetonefeil måles hver prosessfarge gjennom densitometerets røde, grønne og blå filtre. Formelen som brukes er:
der DH er den høyeste tetthetsverdien, DM er den midterste tetthetsverdien, og DL er den laveste tetthetsverdien.
Bestemme gråhet. Like mengder gul, magenta og cyan skal gi grått. Imidlertid oppfører hvert prosessblekk seg som om det er forurenset med små mengder av de to andre, noe som gir det en gråaktig kvalitet. Gråhet, uttrykt i prosent, bestemmes ved å måle hver farge gjennom de tre filtrene og bruke formelen:
der DH er den høyeste tetthetsverdien, og DL er den laveste tetthetsverdien.
Måling av trykkoverføring (trapping). Trapping-verdier indikerer hvor effektivt en våt blekkfilm fester seg til en tidligere trykt blekkfilm sammenlignet med vanlig papir. Siden sekundærfarger som rød, grønn og blå skapes ved overtrykk av prosessblekk, gir trapping-målinger innsikt i fargeeffektiviteten. For å beregne trapping må hver prosessfarge og hver sekundær overtrykksfarge måles gjennom hvert densitometerfilter, og trykkrekkefølgen må være kjent. Formelen er:
der DOP er tettheten til overtrykket, D1 er tettheten til den første trykte fargen, og D2 er tettheten til den andre trykte fargen. Alle tettheter måles ved hjelp av fargefilteret for den andre trykte fargen.
Tolkning av trappingverdier. En trap-verdi på 100 % regnes som perfekt og betyr at den andre fargen fester seg med samme tykkelse som på papir. Dette oppnås sjelden. Typiske verdier ligger mellom 80 % og 90 %, noe som viser et visst tap av vedheft. En svært lav verdi, for eksempel 60 %, betyr en svak sekundærfarge, som gir mindre mettede tilsvarende farger i det ferdige bildet.
Disse objektive målingene integreres i økende grad med automatiserte lukkede systemer som justerer pressinnstillingene i sanntid. Videre driver bransjens fortsatte vekt på bærekraft en presis bruk av materialer, som reduserer svinn samtidig som fargegjengivelsen opprettholdes gjennom datastyrte prosesser.
Faktorer som påvirker trap-verdier
Trappingsevnen er direkte knyttet til fargens klebrighet (tack), sammen med andre faktorer. Klebrighet er et mål på fargfilmenes motstand mot å splittes. Inkometer er et apparat som brukes til å måle fargens klebrighet. På forespørsel gir fargeleverandørene trykkeriet klebrighetsverdier. Ved trykk av fire farger i rekkefølge på en arkoffsetpresse bør fargenes klebrighet graderes slik at man oppnår gode trap-prosenter. Den første fargfilmen som trykkes, bør ha høyest klebrighet, etterfulgt av gradvis lavere verdier. Dette sikrer at fargfilmen fester seg godt. Hvis den andre fargfilmen hadde høyere klebrighet enn den første, ville fargen på gummiteppet feste seg bedre til teppet enn til den allerede trykte fargfilmen, noe som gir dårlig overføring.
Måling av trykkkontrast
Trykkkontrast er en densitometrisk måling som viser hvor godt bildets trefjerdedelstoner og skyggepartier gjengis i pressen. For å måle dette må en 75 %-flate (trefjerdedelstone) og en fulltone for den aktuelle fargen måles med densitometer, og følgende formel brukes:
der DS er tettheten til fulltonen og D75 er tettheten til 75 %-flaten.
Tolkning av trykkkontrast
Trykkkontrastverdien øker når forskjellen mellom fulltonefargfilmen og 75 %- rasterpunktet er størst. Når verdien er relativt høy, gjengis bedre skyggedetaljer i bildet. Når verdien er lav, gjengis bildet med flate skyggedetaljer. En fargfilm som er for tynn, gir lav trykkkontrastverdi. Den lyse fulltonen gir dårlig kontrast mot 75 %-punktet. På samme måte vil en fargfilm som er for tykk også senke trykkkontrasten. Dette skyldes for stor punktvekst i 75 %-området, som gjør kontrasten mellom 75 %-punktet og fulltonen svak. Se figur 3-19 i enhet 12 for GRACoL-målverdier for trykkkontrast.
Punktvekst
Punktprosentene på trykkplaten øker når de overføres til det trykte arket. Dette skjer fordi trykket mellom plate og gummiteppe får fargfilmen som dekker punktene på platen, til å spre seg utover. Mer spredning skjer når punktene overføres til papiret. Punktvekst, eller toneverdiøkning, er en innebygd egenskap i enhver trykkprosess. Å kontrollere jevnheten og balansen i punktveksten for hver farge er viktigere enn selve verdien.